"Norsk" etnisitet og de tidligste skriftlige kilder i vikingtid og middelalder 800 - 1150 e.kr.

Oppgaven fokuserer på en analyse av identitet i Norge fra ca. år 800 til ca. 1150, ved hjelp av nyere etnisitetsteori hentet fra sosialantropologien. Formålet er å utføre en generativ prosessanalyse for hvordan den ”norske” identiteten kan ha oppstått og utviklet seg gjennom perioden. Hovedfokuset for kildetilnærmingen er å se på kilder for tilskrivelse og selvtilskrivelse av etnisk identitet. Dette vil si å se etter etnonymer, som er identitetsbetegnelser som angir etnisitet. Diskusjonen tar for seg utenlandske ”samtidskilder” for tiden mellom ca. år 800 – og midten av 1000 – tallet, der den heimnorske kildesituasjonen tar seg opp. Dette betyr at kildene for den tidlige perioden hovedsakelig arter seg som tilskrivende for norsk etnisitet, mens de yngre heimnorske kildene er kilder for selvtilskrivning av etnisitet. Perioden fra ca år 800 – 1050 dekkes da av frankiske, engelske og irske annaler og krøniker. Av de selvtilskrivende kildene er Frostatingslova sentral. Den danner utgangspunkt for en etnisitetsanalyse over trønderske forhold på 1260 – tallet. Dette danner igjen grunnlag for en generaliserende diskusjon. Sammen med Gulatingslova blir de generaliserte slutningene gjenstand for en retrospektiv analyse bakover mot begynnelsen av vikingtid. Denne delen av analysen kombinerer lovmateriale, sagatradisjonsmateriale og diverse diplommateriale med relevante kronologiske kontaktpunkter fra analysen av de utenlandske samtidskildene. Utgangspunktet for analysen er en forklaringsmodell basert på at den gamle alltingsordningen har fungert som en integrerende og identitetsbyggende institusjon for territorielt avgrensede etniske grupper gjennom hele perioden. Disse har så dannet regionale identiteter organisert rundt sentrale felles allting i ulike ”folkland” langs kysten. Eksempler på slike ”folkland” er Rogaland, Hordaland, Sogn, Trøndelag og videre. Kontakt mellom disse regionene og fremveksten av institusjoner som bandt disse sammen i kortere eller lengre tid, har så ført til at en norsk overregional identitet har oppstått som en konglomeratbetegnelse for ”folklandene” langs norgeskysten, eller ”nord – veien”. Denne identiteten er som de regionale identitetene situasjonell, og blir bare gjort relevant ved visse former for strategisk samhandling. Analysen vil søke å demonstrere at utgangspunktet for den norske identiteten var sentrert på vestlandet i begynnelsen av vikingtid, og at den spredte seg til å dekke hele kystlandet ved utgangen av 800 – tallet. Fra denne tiden kobles den norske identiteten til fremveksten av en herskerideologi om at ”nordmennene” og deres territorielle avgrensning til ”nord - veien”, utgjør ett ”folk” og ett ”land” under det fremvoksende rikskongedømmet. Det er altså først på denne tiden at det går an å snakke om ”Norge” i betydningen ”land”. Utredningen gjør det også klart at den norske identiteten ikke utvikler seg til noen nasjonal identitet gjennom perioden. Den arter seg derimot mer som en etnisk kategori som artikuleres i uled på kontinenetet, eller når forbund av folkland langs kysten gjør seg gjeldende som gruppe i forsvar mot, eller angrep på ytre fiender. Det er heller ikke noe nasjonalistisk aspekt ved herskerideologien i moderne betydning. Grunnen til dette er at rikskongedømmet gjennom perioden arter seg som en konglomeratstat, der kongene måtte hylles til konge over hvert av de respektive folklandene eller fylkene som utgjorde ”Norge” på denne tiden. Dette reflekteres også i hyllningsdiktene i Heimskringla, der kongene med noen få unntak fremstilles som trøndernes konge, hordenes verge, egdekongen og så videre, fremfor som Norges eller nordmennenes konge. Diskusjonen gjør det klart at det ikke kan drøftes noe nasjonalt aspekt ved Norge før tidligst høymiddelalder, og det sentraliserte enekongedømmet